"Vise"-oppgave: Høststormens offer

Bakken under meg er steinhard, og jeg har ingen steder å gå. Det føles som i neste sekund kommer hele underlaget til å sprekke opp og sende meg ned til uante krefter i dypet. Havet er større, fjernere enn noen gang. Jeg tørker vekk en tåre fra kinnet mitt, og presser knærne tett inn mot brystet med armene rundt dem og stirrer på regndråpene som treffer vannflaten en knapp meter foran meg. Mest lyst har jeg til å legge meg ned i fosterstilling, men frykten for å bli dratt til havs hindrer meg. Jeg tør ikke dra tilbake. Jeg må bare sitte her på steingrunnen og stirre utover åpent hav. Vinden uler rundt meg, og jeg må snu meg unna for å greie å puste. Båten ligger og skvulper på landkanten, og årene stikker så vidt opp over sidene. Jeg vil bare hjem, men en båttur i dette været hadde vært som å løpe mot en sulten løve på åpen slette. Bølgene blir større og større for hvert sekund. Vinden river i regnjakken min, og høsten viser sitt virkelige ansikt. Jeg bøyer hodet mot knærne og lukker øynene, i håp om en lykkelig slutt.

Øyeblikk 1: Savn etter stillhet

To minutter etter skjema, svinger bussen endelig inn på holdeplassen. Jeg subber opp de skitne trappene innenfor døra, og presser busskortet inntil sensoren. Småirritert, slenger jeg sekken ned på første og beste sete, og setter meg ned. Tre etter tre passerer synet mitt utenfor vinduet. Øynene mine blir smalere og smalere. Tilslutt er de helt lukket. En fjern lyd høres inne i bussen, men jeg registrerer ingenting. Etter bare noen sekunder skrenser bussen på glattisen inn på en holdeplass, og jeg slår opp øynene. Jeg puster irritert ut. «Lær deg å kjøre,» mumler jeg irritert. To eldre damer stiger om bord i bussen. Damene setter seg på setet bak meg, men jeg er fremdeles like søvnig. Jeg prøver å konsentrere meg om utsikten fra bussvinduet. Ikke sjans. Øynene glir igjen nok en gang, men åpner seg like fort sekundet etterpå. Bak meg, begynner to skjelvende stemmer å diskutere den nye fyrstekaken på Bruuns bakeri. Å høre hva de sier, er ingen kunst. Å la være, er umulig. Med et tempo og en lydstyrke høyere enn et hundespann på Finnmarksvidda får den nye kaken virkelig gjennomgå. Jeg snur meg for å se på dem, men de enser ikke engang blikket mitt. «Er litt stillhet for mye å be om?» tenker jeg irritert og legger hodet mot ruta. Lysvåken og irritert, stikker jeg venstre hånd ned i jakkelomma. Kom igjen… Kom igjeeen… Jeg famler etter noe å spille av musikk med, men uten hell. De to papegøyene bak meg plaprer videre, denne gangen om den enes fantastiske barnebarn, som nettopp har begynt på universitetet. Jeg klør meg i hodet av fortvilelse. Over 30 minutter igjen av bussturen, men skravlebøttene ser ikke ut til å trenge noen pause. Virkelig!? HVOR er headsettet mitt, når jeg virkelig trenger det!?

ROSEN OG LØVETANNEN

Se en liten løvetann,
i veikanten et sted,
med bare skittent regn til vann,
og bilvei like ved.

Se en vakker rose,
i tantes blomsterbed,
kjenn blomsterduften ose,
å, se, den er så pen!

Sommeren er snart forbi,
og løvetannen dør,
ingen spor kan tilsi,
at liv har vokst her før.

I samme kant av landet,
blir røttene gravd opp,
gjort om til potteplante,
hvor rosen går i knopp. 

LØVETANNEN

Når våren kommer til vårt land,
speider vi en løvetann,
så gul i topp blant stilk og strå,
en løvetann mot himmel blå.

Den titter opp fra markens jord,
en løvetann som står og tror,
at der skal den få stå i fred,
denne løvetann på åpent sted.

Et barn som marken går forbi,
ser løvetannen glad og blid,
barnet bøyer armen ned,
og løvetannen flyr av sted.

På kjøkkenet får blomsten stå,
helt foruten stilk og strå,
en løvetann til far og mor,
på familiens lille kjøkkenbord.

Den mistet rot, men står i vann,
og denne lille løvetann,
som en gang var så fin og fri,
ser livet sakte gå forbi. 

HVEM ER JEG?

Jeg er en sau, holder til på Spongdal,
Jeg er en kjeks, lett å knekke,
Jeg er en skogslilje, gjemmer meg bak andre.
Jeg er en snøstorm, fører med meg mye,
Jeg er vann, helt nøytral, men mennesker trenger meg.





...yeah

KORT OM SERVELATEN

En skive som gummi,
en gruskornet sak,
leverposteilukten
frister ikke til en smak.



...yeah