To minutter etter skjema, svinger bussen endelig inn på holdeplassen. Jeg subber opp de skitne trappene innenfor døra, og presser busskortet inntil sensoren. Småirritert, slenger jeg sekken ned på første og beste sete, og setter meg ned. Tre etter tre passerer synet mitt utenfor vinduet. Øynene mine blir smalere og smalere. Tilslutt er de helt lukket. En fjern lyd høres inne i bussen, men jeg registrerer ingenting. Etter bare noen sekunder skrenser bussen på glattisen inn på en holdeplass, og jeg slår opp øynene. Jeg puster irritert ut. «Lær deg å kjøre,» mumler jeg irritert. To eldre damer stiger om bord i bussen. Damene setter seg på setet bak meg, men jeg er fremdeles like søvnig. Jeg prøver å konsentrere meg om utsikten fra bussvinduet. Ikke sjans. Øynene glir igjen nok en gang, men åpner seg like fort sekundet etterpå. Bak meg, begynner to skjelvende stemmer å diskutere den nye fyrstekaken på Bruuns bakeri. Å høre hva de sier, er ingen kunst. Å la være, er umulig. Med et tempo og en lydstyrke høyere enn et hundespann på Finnmarksvidda får den nye kaken virkelig gjennomgå. Jeg snur meg for å se på dem, men de enser ikke engang blikket mitt. «Er litt stillhet for mye å be om?» tenker jeg irritert og legger hodet mot ruta. Lysvåken og irritert, stikker jeg venstre hånd ned i jakkelomma. Kom igjen… Kom igjeeen… Jeg famler etter noe å spille av musikk med, men uten hell. De to papegøyene bak meg plaprer videre, denne gangen om den enes fantastiske barnebarn, som nettopp har begynt på universitetet. Jeg klør meg i hodet av fortvilelse. Over 30 minutter igjen av bussturen, men skravlebøttene ser ikke ut til å trenge noen pause. Virkelig!? HVOR er headsettet mitt, når jeg virkelig trenger det!?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar