Bakken under meg er steinhard, og jeg har ingen steder å gå. Det føles som i neste sekund kommer hele underlaget til å sprekke opp og sende meg ned til uante krefter i dypet. Havet er større, fjernere enn noen gang. Jeg tørker vekk en tåre fra kinnet mitt, og presser knærne tett inn mot brystet med armene rundt dem og stirrer på regndråpene som treffer vannflaten en knapp meter foran meg. Mest lyst har jeg til å legge meg ned i fosterstilling, men frykten for å bli dratt til havs hindrer meg. Jeg tør ikke dra tilbake. Jeg må bare sitte her på steingrunnen og stirre utover åpent hav. Vinden uler rundt meg, og jeg må snu meg unna for å greie å puste. Båten ligger og skvulper på landkanten, og årene stikker så vidt opp over sidene. Jeg vil bare hjem, men en båttur i dette været hadde vært som å løpe mot en sulten løve på åpen slette. Bølgene blir større og større for hvert sekund. Vinden river i regnjakken min, og høsten viser sitt virkelige ansikt. Jeg bøyer hodet mot knærne og lukker øynene, i håp om en lykkelig slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar